Så gikk det rettens vei

 

I dag var dagen jeg skulle avgi min borgerplikt i retten mot han som stjal mobilen og pengene mine. Det er bare veldig, veldig trist å vite at noen må stjele for å nok til sitt daglige brød. Men om dette var tilfelle i denne saken vil vi nok aldri få vite. Og samtidig var hele denne hendelsen at jeg var uten mobil akkurat på det tidspunket jeg trengte den aller mest, blitt et slags symbol på alt som hadde vært kjipt i 2017.

Jeg våknet opp til et nydelig, hvitt, eventyrlig snølandskap i dag morres. Men ble raskt møtt av et trafikk helvete fra en annen verden der ute. Hjelp, rekker jeg i det hele tatt denne rettssaken? En ganske så nedsnødd og andpusten meg hastet gjennom sikkerhetskontrollen på Tinghuset og opp i 5. etasje hvor rettssaken skulle være. Utenfor det første venteværelset satt det tre politibetjenter. Jeg tenkte at det kanskje ikke var de jeg skulle henge med mens jeg ventet, så jeg gikk inn i venteværelse innenfor. Der satt det en kvinne med en liten gutt i en barnevogn. Jeg satt meg ned for å sjekke litt jobbmail, men ble rask avbrutt av kvinnen som ønsket å vite hva som hadde skjedd med meg og fortelle sin historie. "Politiet hadde sett tyven i det han tok mobilen" forklarte hun. "Også kom de og leverte mobilen til meg etterpå". Kvinnen ble stoppet midt i historien sin da døra til rettslokalet åpnet seg. En mann i en lang, svart kappe kom ut og forklarte at han var aktor i saken. "Kan du bli med meg inn" sa han og så på kvinnen med den lille sønnen i barnevogna. "Du, passer du på sønnen min mens jeg er der inne?" spurte hun meg. Jeg kunne jo ikke svare noe annet enn ja. Den lille, ganske så forskremte fyren satt og så på en Youtube-film på en knust mobil og pekte mot moren sin i det hun forsvant inn i rettslokalet. Denne dagen ble bare rarere og rarere, tenkte jeg. Kvinnen kom ut nesten like raskt som hun hadde blitt kalt inn. Mens jeg derimot måtte vente med min forklaring til de tre politibetjentene også hadde forklart seg. 

Det første som slo meg da jeg kom inn i rettslokalet, var at det var veldig rart at den tiltalte ikke så noe som helst ut som det jeg hadde sett for meg. Jeg hadde jo selvfølgelig googlet han, noe jeg føler er obligatorisk. Og fyren jeg hadde funnet var en ganske annen. Så så mye for stalkingen min:-p Min vitneforklaring gikk ganske fort, jeg hadde jo ikke sett noen ting. Men aktor sa de skulle se på filmen med meg i etter at jeg hadde gått...og glad var jeg for det. Jeg hadde på ingen som helst måte lyst til å gjenoppleve den hendelsen eller i det hele tatt seg meg selv omtrent gi bort koden min på 7/11. 

På vei ut av rettslokalet så jeg at det hadde det fylt seg opp med flere andre som også skulle vitne i saken. Noe som fikk meg til å tenke at kanskje denne mannen skulle gjort et annet yrkesvalg. Han var jo ikke spesielt flink til dette i og med at hadde blitt oppdaget gang på gang.

Jeg kan vel ikke si at jeg føler som helst tilfredstillelse etter dagens vitneforklaring. Men likevel føles det kanskje som et skritt i riktig retning?

Kurset

 

...Ja, den sommeren ble alt annet enn det jeg hadde sett for meg. Selvom sanda fremdeles var varm mellom tærne, sola fremdeles skinte i ansiktet mitt og pizzaen smakte like himmelsk som den alltid gjorde...men tankene mine var et helt annet sted den sommerferien...

Høsten var kommet og hverdagslivet hadde begynt for fult. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan jeg skulle klare å være den samme blide dama som alltid hadde ti tusen ting å holde i. Hvordan skulle jeg klare å finne driven og lysten til alt dette nå? Og egentlig hadde jeg vel ikke tid til no operasjoner eller sykemelding eller noe sånt nå, tenkte jeg...Ventetiden på mer informasjon, undersøkelser osv osv føltes som en evighet. Jeg følte meg plutselig så utrolig usikker og redd for framtiden min...en følelse jeg aldri hadde kjent på tidligere. Og ironisk nok følte jeg meg så ufattelig alene!!! Hvordan var det mulig? Jeg som alltid hang med noen, og da mener jeg ALLTID. 

Jeg fikk tilbud om å delta på et heldags kurs i regi av Rikshospitalet.

 

 

Men da jeg fikk se brosjyren for kurset fikk jeg lyst til å ta et par alvorsord med den som stod bak designet av den. "Hallo, hva skjedde med begravelsesinvitasjonen a?" "Jeg er fremdeles helt frisk, men ja, jeg har en større risiko for bryst- og eggstokkreft enn andre" .

Agenda for kurset var:

  • Rekonstruksjon av bryst
  • Erfaringer fra en som har påvist genfeil
  • Mestring: å leve med påvist genfeil
  • Oppdatering av BRACA 1 og 2 genfeil
  • Og sist, men ikke minst, seksualitet og samliv

 

Jeg må spole litt tilbake: det var lørdag og to dager før jeg skulle delta på dette som måtte være "tidenes morsomste" kurs. Jeg var invitert på middag til en god venninne. Det var bare så deilig å koble helt ut, tenke på helt andre ting. Etter middagen bestemte oss for å dra ut å danse og møte en annen venninne av oss. Vi er en danseglad gjeng og danset i mange timer, til vi tilslutt måtte se realiteten i øynene: dette stedet stenger jenter!!! Jeg bruker sånn ca halve lønnen min på taxi, noe jeg kan tillate meg siden jeg ikke har bil. "Men kan vi ikke spare litt penger og ta nattbussen hjem i dag" sa venninna mi. "Smart du, men kjøper meg bare en Cola mens vi venter disse 12, altfor lange minuttene til bussen kommer" svarte jeg. Endelig kom nattbussen og vi presset oss inn i et altfor fult kjøretøy og ble mer eller mindre kasta ut av bussen da vi nådde stoppet vårt. Jeg hastet hjem for å bestige 4 etasjer med trapp, men med et smil om munnen: det hadde vært en skikkelig bra kveld tenkte jeg! Jeg puttet hånda i veska for å finne frem nøklene. Men hva? Hvor er mobilen min? Shit, mobilen med kortet mitt var borte?Det måtte ha blitt stjålet på den trange bussen tenkte jeg og kjappet meg inn for finne frem macen. Jeg starter umiddelbart en Chat med Ali i DNB. "Hei Ali, jeg må sperre kortet mitt, det har blitt stjålet" "Hvor er du nå?" spurte Ali. "Jeg er hjemme" skrev jeg. Og Ali svarte med "jeg ser nemlig at det blir tatt ut 9000 kr akkurat i dette sekund i en minibank på Jernbanetorget" "Hva???" svarte jeg. Kanskje de hadde sett koden min på 7/11 før de stjal kortet mitt tenkte jeg...Mama, er det mulig?

9000 kr blakkere og uten telefon trappet jeg opp på Rikshospitalet en grytidlig mandags morgen i slutten av september. Jeg kom inn i et lokale med to blide, litt eldre damer. De skulle holde kurset sa de. Rundt bordet satt det 8 andre jenter/damer på ca min egen alder. Vi hilste hyggelig på hverandre, men vi kunne lett se at ingen av oss ønsket å være der. Det var i dette rommet med disse menneskene jeg skulle tilbringe de neste 8 timene mine av livet mitt.

Kursholderene Tone 1 og Tone 2 var flinke til formidle et vanskelig tema på en nokså forståelig måte...men det var noen lange timer, og til slutt kom en kirurg inn. Hun som skulle gjøre det første inngrepet med å fjerne "innmaten" i brystene før den plastiske kirurgen fylte de opp igjen. Er det lov å si at dama var helt tragisk? Hun viste oss forferdelig bilder av brystoperasjoner. De fleste så ut som de hadde gått skikkelig dårlig og at kirurgen var full da han eller hun hadde gjort inngrepet. Hun avsluttet det hele med å vise et bilde av Pamela Anderson og fortelle oss at vi ikke akkurat kom til å se sånn ut. Men jeg hadde da sett bryster som nesten var finere etter en slik operasjon...hvorfor viste hun oss ikke disse bildene og hvorfor beroliget hun oss ikke da? Vi hadde det jo kjipt nok fra før. Skulle jeg nå skamme meg over å ville se ut som meg selv, se helt vanlig ut, ikke som Pamela (som jeg på ingen som helst måte hatt hatt et ønske om å kopiere looken til)? Skulle jeg liksom bare være glad jeg levde?

Det er lett å tenke, noe jeg selv også har gjort, at det viktigste er at man har helsa i behold og ikke puppa intakt når man hører om andre i en slik situasjon. Men når man står oppi det selv, tenker man ganske så annerledes. Hvorfor skal jeg ta bort noe som er helt friskt og erstatte med plast når det ikke er sikkert at jeg får kreft engang? Hvorfor skal jeg risikere komplikasjoner under flere omfattende operasjoner? Og hvorfor skal jeg gå og vente og vente i lange helsekøer og føle at hele livet mitt er på vent? Men det er dette de vil vi skal gjøre. Alle har vi 5 til 10 genfeil, men den eneste forskjellen er at jeg helt tilfeldig fikk vite om en av mine. 

På vei ut av det tette kurslokalet vekslet vi knapt et ord med hverandre. Vi kjente hverandre overhode ikke, selvom vi nettopp hadde delt veldig sterk historier med hverandre og vi alle var rammet av det samme. Ute på parkeringsplassen ble de fleste møtt av mennene sine. Jeg tuslet opp den bratte bakken til t-banestasjonen, uten mobil og mulighet til å ringe noen, uten en som møtte meg på parkeringsplassen og jeg følte meg mest alene i hele, hele verden...

 

 

Disse flotte damene har også BRACA-genfeil, les historien deres her:

http://www.tv2.no/a/5255305/

https://www.aftenposten.no/verden/i/80Qx/Angelina-Jolie-igjen-operert-for-a-forhindre-kreft

Brevet

 

Ok, nå kommer vi til brevet! Jeg tenkte å fortelle det på akkurat samme måte som jeg pleier. Det hele begynte på våren i fjor. Jeg hadde begynt å få til treninga skikkelig etter 15 års opphold. Og nå etter et års tid hadde jeg fått skikkelig dreisen på det og digga det. Jeg digga det så mye at vennene mine begynte å kalle meg treningsnarkoman. Shit, hvem skulle tru??? Men en dag følte jeg meg så innmari støl. Støl var jeg jo stort sett hele tiden etter 15 års restitusjon tenkte jeg. Men denne gangen var jeg støl sånn langt inni brystet og når jeg prøvde å masere det bort kjente jeg liksom klumper inni der. Jeg begynte å kaldsvette og ringte legen med engang. 

Jeg hadde fått ny fastlege, Tommy het han og dette var første gang jeg var hos han. Tommy sa: "ta av deg genseren, så kan jeg undersøke" "hem, jeg kan ikke kjenne noen uvanlige klumper inni her. Hva trodde du lissom, at det var bomull inni der?" Hva skulle vel jeg tro, jeg hadde vel aldri sjekket selv før og det var tydeligvis mye rart inni der. Det burde jo kanskje gått opp et lys for meg i og med at jeg har ammet to barn:-p "Men du", sa legen "Bare sånn for å berolige deg, du får en sånn henvisning til mammografi" Puh, så var det ferdig tenkte jeg, men jeg var fremdeles litt sjokka over at det ikke bare var bomull inni der.

Mammografiundersøkelsen gikk fint og jeg var bare så letta. Tommy ringte meg for å spørre hvordan det hadde gått og om jeg ikke hadde lyst til å ta en sånn gentest "Bare fordi du virker så bekymret og flere i familien din har hatt brystkreft også kan du slippe å tenke på dette mer" Ja, hvorfor ikke tenkte jeg, skader ikke å ta en liten blodprøve.

Dagen var kommet for undersøkelsen og jeg ble møtt av en hyggelig dame som kanskje kunne virke noe utsvevende av vesen. Hun var genforsker sa hun. Hun tegnet og fortalte meg masse om DNA som jeg ikke viste. Dette her var jo sykt interessant tenkte jeg. ?Men slik jeg ser det, så har du ingenting å bekymre deg over, det er ikke noe som skulle indikere i den retning av at du har en genfeil?. Hun hadde akkurat fortalt meg at det smarteste å gjøre ved en genfeil var å fjerne bryster og eggstokker og erstatte med silikon og bla bla. Ble helt kvalm av tanken. Men hun hadde jo beroliget meg, så jeg hadde vel ingenting å frykte...

Også kom brevet...det stod jeg hadde fått en ny time om en måned til den samme dama. Ingenting mer! Shit, jeg kan ikke gå hele sommeren uten å vite hva dette betyr, tenkte jeg. Jeg hadde nettopp levert kidsa på sommerskolen og bestemte meg for å ringe genforskeren. Og der stod jeg midt i Majorstuakrysset, helt alene og hylgrein...

Dette er begynnelsen på min historie

 

Det skulle bli 2018 før denne dama fikk øynene opp for blogging. Jeg var til og med litt usikker på om det var noe man fremdeles gjorde:-p Så hvorfor begynne med det nå? Jo, nå skal jeg fortelle min historie. Jeg skal fortelle om jobb, kjærlighet og sterke bånd, kvinner og den kampen vi kjemper hver eneste dag, reiser, mat og trening og ikke minst om helse og litt om velvære. En reise i oppturer og nedturer i hverdagen og de lærdommene man bør ta med seg videre. 2017 var et år med mye av alt dette.

Jeg har to fantastiske barn som jeg "deler" (hvis det er lov å si det) 50% med barnefaren, jeg har jobben jeg digger, leiligheten jeg elsker og vennene jeg beundrer. Jeg hadde kjæresten og tilsynelatende alt jeg kunne ønske meg. Selvfølgelig kunne jeg tenkt meg enda mere fritid med barna, mere penger, større leilighet og litt rausere kjæreste til tider osv osv. Ting som vi alle ønsker oss fra tid til annen. Men en dag så betydde alle disse tingene veldig, veldig lite. Det var like før sommerferien, kofferten var pakket og vi tenkte bare på sand mellom tærne, sol i ansiktet og deilig nystekt, sprø italiensk pizza...også kom brevet...