Valget

 

Det er vel til pompst pst at man har ftt skrivesperra etter knappe to mneders blogging. Men p en mte fikk jeg litt det. Jeg nsket dele valgene mine, men plutselig gikk det opp for meg at jeg stod foran to helt ekstreme valg som jeg bare jeg kunne ta, helt alene. Jeg trodde det skulle vre s mye enklere enn det var. Og jeg hadde vel egentlig gjort meg opp en mening om hva som var det riktige valget veldig tidlig i denne prosessen. Men det skulle vise seg at etter mye prosessering, s skulle valget mitt bli det motsatte av det jeg hadde trodd da jeg startet denne bloggen.

Hva bestod valget egentlig i? Og hvilke konsekvenser ville den ene eller andre veien fre til? Det var det jeg mtte ta stilling til n. Jeg mtte rett og slett gjre en del research. Jeg bestemte meg blant annet for dra p et genteknologi-seminar. Jeg dro med meg hu ganske s overinteressert kollegaen min. Det vil si hun er over gjennomsnittet interessert i teknologi og om mulig mer interessert i mitt vel og vre. Og hvis det skulle vise seg ikke fre til at vi ble s mye klokere, s hadde vi ihvertfall ftt en gratis middag. Men dette seminaret hadde ikke bare god tapas og vin, men ogs ekstremt nyttige foredrag. Shit, viste du at man kan 3D printe et hjerte p 33 minutter? Eller at med Crispr-teknologi s kan man klippe i gener p kjkkenbordet? Eller at man kan stimulere egent immunforsvar slik at T-cellene dreper kreftceller, og at dette vil vre almen tilgjengelig p markedet om 3 til 5 r? Alle disse tingene, fikk meg til tenke helt nytt p hvordan min framtid egentlig kan komme til se ut. Om bare noen f r kan alt av cellegift, strling og operasjoner vre gammeldagse metoder for bekjempe kreft og kanskje man til og med kan gjre noe med genene fr det eventuelt slr ut? Dog utfrt av kompetent helsepersonell og ikke av meg selv med et hjemmekit bestilt p eBay da. Hvorfor skal jeg da mtte gjre noe som har s store konsekvenser og ikke kan reversjeres? Og mtte g igjennom utallige operasjoner p en frisk kropp som kanskje aldri vil f denne typen kreft?

P mandag var jeg p Rikshospitalet p konsultasjon hos en plastikkirurg. Jeg ble mtt av en dame noe eldre enn meg selv. "Du kan sitter der", sa hun og pekte p en stol ved siden av pulten sin. Jeg rev av meg jakka og fr rakk sette meg ned hadde jeg begynte legge ut om alt jeg n vet eller tror jeg vet om fremtidens kreftforskningen. Jeg flte meg ganske s smart egentlig. "S ikke tro at jeg skal g igjennom dette for ingen nytte gitt", sa jeg litt snn heseblesende. Hun s p meg og spurte rolig "ja, s du har egentlig bestemt deg helt du da eller?? ?Ja, det kan du tro", sa jeg stolt. "Ja vel, da kan vi vel bare avslutte denne prosessen da", sa hun og s noe forskrekket p meg. Det kunne jo nesten virke som jeg stilte til denne timen bare for fortelle henne dette. Ja, s like fort som jeg var kommet inn, var jeg sannelig ute igjen. Litt snn forfjamset over det hele selv. 

Det hadde begynt regne litt da jeg nrmet meg trikkeholdeplassen p Rikshospitalet, og luften var kjligere enn fr jeg kom inn. Plutselig skylte en strm av flelser over meg. Shit, hvorfor tok jeg ikke med solbriller jeg kunne gjemme meg bak tenkte jeg i det jeg gikk inn p trikken og kjente trene trille nedover kinnet. Hvorfor ble jeg s satt ut n? Jeg hadde jo bestemt meg, ihvertfall snn ca 89%. Men hva hadde jeg egentlig gjort? Jo, jeg hadde sagt ifra meg plassen i operasjonsken. Shit, det var akkurat det jeg hadde gjort, sagt ifra meg plassen! Hvordan kan jeg noen gang vre sikker p at jeg gjorde det rette valget? Jeg m bare hpe og tro at livskvaliteten er bedre p denne mten. At selvom jeg en dag kanskje kan fr kreft, s lever jeg bedre med vre meg selv inntakt!

 

Jeg legger ved noen lenker for spesielt interesserte:

Crispr: https://forskning.no/dna-genteknologi/2017/05/crispr-teknologi-ga-tusener-av-uventede-mutasjoner

Immunforsvar-teknologi: http://www.vaccibody.com/

Treningsnarkomanen

 

Det er onsdag kveld og jeg har nettopp kommet hjem fra jobben. Barna er hos pappen sin denne onsdagen. Jeg kaster kjolen jeg hadde p p jobb p badegulvet og hopper i en treningstights mens jeg hiver i meg en kopp varm espresso. Den hvite Adidas treningsbaggen str klar i gangen. Jeg rasker den med meg og lser ytterdra bak meg. Jeg kjenner jeg fremdeles er litt stl i lrene fra treningen i gr i det jeg gr ned trappa, men jeg kjenner samtidig en lykkeflelse sildre gjennom kroppen: det er bodypump som str for tur:-)

I min oppvekst var pappa ganske streng p at vi mtte ha minst en fysisk aktivitet til en hver tid. Jeg prvde meg p det meste av aktiviteter. Noen med mer suksess enn andre. Jeg husker veldig godt den frste turnoppvisningen min. Jeg var fem og et halvt r og jeg hadde to musefletter litt snn skjevt plassert opp det lille hodet mitt. De andre jentene hadde hret i en stram knute i nakken og rosa ballettkjoler som de hadde kjpt p den fine ballettbutikken rett ved vingslokalet i Rdhusgata. Min kjole var selvflgelig rd og mammaen min hadde sydd den til meg. Oppvisningen gikk ut p at hver og en av oss etter tur skulle vise alt vi kunne av triks p en bl lang matte. Jentene fr meg i rekka hoppet med grasise, lange skritt og endte tilslutt opp i en salto. Det var blitt min tur og jeg kastet meg frem p matta som virket en mil lang i en slags rull som minnet mer om en blodigle som kavet seg frem til neste bytte i vannkanten enn en salto. Jeg kan erindre noen som prvde klappe meg frem for f det hele til virke litt mindre pinlig. Jeg forstod fort at turn ikke var min sterkeste side og prvde meg p lagsporten Hndball. Vi bodde under denne tiden p Vlerenga og det var selvflgelig mest naturlig at jeg begynte p VIF hndballag. Det skulle fort vise seg at det heller ikke var hndball som skulle skrive meg inn i historien. Jeg tror nrmest lagkameratene mine feiret den dagen jeg sluttet fordi vi skulle flytte til Grnerlkka. En av de frste dagene p ny skole s jeg en plakat p vei hjem, det stod: Har du lyst til prver taekwondo? Alle jenter br kunne forvare seg! Ja, det hadde jo ikke vrt s dumt da, tenkte lille meg. Og siden det ikke var en bombe at pappa alt hadde prvd tvinge oss inn i nye sportslige aktiviteter p nytt bosted sa han seg fort enig i det. Det ble ti r med denne treningsformen. Jeg trente opptil fem ganger i uka, var med p kretslag og endte til slutt opp med rdt belte med to svarte striper fr jeg lot ungdomstiden og forfallet innhente meg. Ogs ble det barn og mange andre unnskyldninger for ikke trene.

For nesten to r siden skulle kollegaen min p hyttetur med hele familien og st p ski i en hel uke. De skulle p den fine, store familiehytta og hadde kjpt seg nye ski for anledningen. Bilturen gikk overraskende fort. De hadde s mye glede seg til. Endelig kunne de skimte hytta bak trrne i den lave pskesola. De stoppet bilen og kollegaen min pnet dra og tok et stort skritt ut i den kramme nysnen. Men under snen l en glatt stein som var umulig se. Og vipps s l hun i en sykehusseng med brukket ben i et rom med seks andre resten av den pskeuka, uten og i det hele tatt ha ftt prvd ut de nye skiene. S hvordan hun forteller denne historien videre til andre er jeg fremdeles uviten om:-p Men det hele resulterte i hvert fall i at hun mtte begynne trene opp benet etter at gipsen var tatt av...og det hele ble utfrt med meg p slep.

Jeg har tidligere fortalt at jeg ikke ikke er spesielt flink til vre alene, det har jeg aldri vrt. Jeg bare elsker mennesker. Det er kanskje spesielt viktig akkurat n i min livssituasjon ha folk rundt meg. Men hvis jeg kjenner godt etter, har ogs jeg et stort behov for klare vre alene. Jeg trener overhode ikke for se resultater, jeg trener for akkurat det yeblikket jeg er i det treningslokalet. Det er nettopp den eneste gangen jeg klarer vre helt alene i meg selv...Og n vil jeg bare trene hele tiden!

Hva motiverer deg til trene?

Fakta p laurdag

 

Til informasjon s fikk mannen/mobiltyven med det sjeldne navnet (ikke s sjeldent at det ikke finnes en til p Facebook med akkurat dette navnet), 7 mneder fengsel og erstatningskrav til alle de fornrmede. Det var ikke bare overvkningskamera og observasjon fra vekter og politi som var skulle felle denne mannen, men ogs skrytebilder p mobilen hans...UPS DA!

Jeg tenkte fortelle litt om tiden etter at jeg fikk vite at jeg er brer av ett BRACA 1 genfeil. Og nr jeg sier ETT, vil det si at vi arver to utgaver av hvert gen, ett fra mor og ett fra far. Et foster som er brer av genfeil fra bde mor og far vil trolig ikke overleve. I BRACA 1 og 2 genet har man sett at feil i ett av disse kan fre til kt sjanse for bryst- og eggstokkreft samt prostatakreft hos menn, men bare ved BRACA 2 genfeil. 

Disse genfeilene oppstod trolig etter at svartedauen hadde herjet over landet vrt og drepte stort sett det meste av godtfolk langs kysten. Det var jo en del som overlevde ogs, men gjerne litt snn oppi et fjell, langt der inne i landet et sted. Mangel p make gjorde at bestanden av disse genfeilene spredde seg noks fort. Det er faktisk bevist at den samme genfeil som antagelig oppstod i en liten bygd i Midt-Norge ogs har spredd seg til det store Amerika, men ikke til nabo bygda. Noe som tyder p at man var bitter fiende med naboen og heller delte sammen mann med alle de andre i den samme bygda. Litt innavl kan vi vel heller ikke se bort i fra:-p

I familien min var vi n p mission "finne ut hvem i huleste som hadde gitt meg denne genfeilen". Bde min mor og min far blnektet p at de hadde noe som helst form for genfeil:-p Selvom vi som nevnt tidligere har fem til ti genfeil alle mann. Hahaha, ja, s da var det bare testing som kunne avslre den "skyldige". Ssteren min ble sjekket frst siden hun hadde hatt brystkreft. Vi har ikke samme mor. S hvis hun hadde den samme genfeilen, ville pappaen vr vre brer av dette genet. Men hadde hun ikke genfeilen, kunne pappa likevel vre brer og hun ikke ha arvet det. Man kan nemlig ikke bevise om man fr brystkreft p grunn av en genfeil eller bare ved naturlige rsaker.

Det var bursdagen til pappa og hele familien var samlet. Litt partnere hadde vi ogs klart slepe med oss p denne begivenhetsrike 71 rs dagen. Pappa hadde klinet til med kjpe inn alt av godsaker av merket First Price fra Kiwi. Han mener bestemt at det oser kvalitet over det nr det tross i alt heter "Frste pris"...Ja ja, vi skulle i hvert fall kos oss masse og i tillegg skulle vi pnet brevet som min storesster hadde ftt fra Rikshospitalet. Vi satt alle med klump i magen da hun skulle pne brevet. Det hadde sykt mye si hva som stod i det brevet. Hun har nemlig to dtre og det ville vrt det verste i verden om de ogs hadde ftt det. Jeg har tross alt to gutter, som jo kan vre brere gi det videre til sine barn, men de vil ikke rammes av det p noen som helst mte selv (siden genfeilen ligger i BRACA 1 genet). I brevet stod det at hun IKKE hadde genfeilen! Og herregud, s letta jeg var. Og pappa ropte ut: "der ser dere, det vakke meg". Men det kunne det jo som nevnt vre da. Partnerene vi hadde drasset med oss den dagen var noe bleke i ansiktet da vi forlot den festen etter ha blitt servert frstes pris middag og hytlesning om genfeil.

Etter noe mere testing, fant vi ut at det ikke var min far, men min mor som var brer av genfeilen. Jeg har ogs en lillebror med samme mor og far som har valgt ikke teste seg enda. Da genteknikkeren ringte pappa for fortelle han at han ikke hadde genfeilen sa hun: "ja, n ble du vel glad?" Klart han kunne tulle med at han var glad han ikke var den "skyldige", men hvorfor skulle han vre glad n? Datteren hans hadde det jo. Kanskje ogs snnen hans var brer. Dette beviser jo bare at det sikkert er veldig vanskelig si det rette i en slik situasjon. Nr hun som hadde jobbet med dette i 16 r og gir slike beskjeder daglig kunne plumpe ut med en slik kommentar.

Jeg aner ikke om jeg kommer til velge operasjon eller ikke. Det er s mye som skjer p dette omrdet i forskingen hele tiden. Kanskje hyppige sjekker er bra nok? Eller kanskje jeg ikke orker g med angsten jeg muligens fr. Akkurat n skyver jeg bare det hele foran meg og lever tilsvarende normalt. Selvom jeg hver dag kjenner en kald sildring nedover ryggen nr jeg tenker p det og jeg hver dag kjenner p ensomheten oppi alt dette...

Men jeg tenkte uansett dele mine valg!

Fortell meg gjerne din historie:-)

S gikk det rettens vei

 

I dag var dagen jeg skulle avgi min borgerplikt i retten mot han som stjal mobilen og pengene mine. Det er bare veldig, veldig trist vite at noen m stjele for nok til sitt daglige brd. Men om dette var tilfelle i denne saken vil vi nok aldri f vite. Og samtidig var hele denne hendelsen at jeg var uten mobil akkurat p det tidspunket jeg trengte den aller mest, blitt et slags symbol p alt som hadde vrt kjipt i 2017.

Jeg vknet opp til et nydelig, hvitt, eventyrlig snlandskap i dag morres. Men ble raskt mtt av et trafikk helvete fra en annen verden der ute. Hjelp, rekker jeg i det hele tatt denne rettssaken? En ganske s nedsndd og andpusten meg hastet gjennom sikkerhetskontrollen p Tinghuset og opp i 5. etasje hvor rettssaken skulle vre. Utenfor det frste ventevrelset satt det tre politibetjenter. Jeg tenkte at det kanskje ikke var de jeg skulle henge med mens jeg ventet, s jeg gikk inn i ventevrelse innenfor. Der satt det en kvinne med en liten gutt i en barnevogn. Jeg satt meg ned for sjekke litt jobbmail, men ble rask avbrutt av kvinnen som nsket vite hva som hadde skjedd med meg og fortelle sin historie. "Politiet hadde sett tyven i det han tok mobilen" forklarte hun. "Ogs kom de og leverte mobilen til meg etterp". Kvinnen ble stoppet midt i historien sin da dra til rettslokalet pnet seg. En mann i en lang, svart kappe kom ut og forklarte at han var aktor i saken. "Kan du bli med meg inn" sa han og s p kvinnen med den lille snnen i barnevogna. "Du, passer du p snnen min mens jeg er der inne?" spurte hun meg. Jeg kunne jo ikke svare noe annet enn ja. Den lille, ganske s forskremte fyren satt og s p en Youtube-film p en knust mobil og pekte mot moren sin i det hun forsvant inn i rettslokalet. Denne dagen ble bare rarere og rarere, tenkte jeg. Kvinnen kom ut nesten like raskt som hun hadde blitt kalt inn. Mens jeg derimot mtte vente med min forklaring til de tre politibetjentene ogs hadde forklart seg. 

Det frste som slo meg da jeg kom inn i rettslokalet, var at det var veldig rart at den tiltalte ikke s noe som helst ut som det jeg hadde sett for meg. Jeg hadde jo selvflgelig googlet han, noe jeg fler er obligatorisk. Og fyren jeg hadde funnet var en ganske annen. S s mye for stalkingen min:-p Min vitneforklaring gikk ganske fort, jeg hadde jo ikke sett noen ting. Men aktor sa de skulle se p filmen med meg i etter at jeg hadde gtt...og glad var jeg for det. Jeg hadde p ingen som helst mte lyst til gjenoppleve den hendelsen eller i det hele tatt seg meg selv omtrent gi bort koden min p 7/11. 

P vei ut av rettslokalet s jeg at det hadde det fylt seg opp med flere andre som ogs skulle vitne i saken. Noe som fikk meg til tenke at kanskje denne mannen skulle gjort et annet yrkesvalg. Han var jo ikke spesielt flink til dette i og med at hadde blitt oppdaget gang p gang.

Jeg kan vel ikke si at jeg fler noen som helst tilfredstillelse etter dagens vitneforklaring. Men likevel fles det kanskje som et skritt i riktig retning?

Kurset

 

...Ja, den sommeren ble alt annet enn det jeg hadde sett for meg. Selvom sanda fremdeles var varm mellom trne, sola fremdeles skinte i ansiktet mitt og pizzaen smakte like himmelsk som den alltid gjorde...men tankene mine var et helt annet sted den sommerferien...

Hsten var kommet og hverdagslivet hadde begynt for fult. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan jeg skulle klare vre den samme blide dama som alltid hadde ti tusen ting holde i. Hvordan skulle jeg klare finne driven og lysten til alt dette n? Og egentlig hadde jeg vel ikke tid til no operasjoner eller sykemelding eller noe snt n, tenkte jeg...Ventetiden p mer informasjon, underskelser osv osv fltes som en evighet. Jeg flte meg plutselig s utrolig usikker og redd for framtiden min...en flelse jeg aldri hadde kjent p tidligere. Og ironisk nok flte jeg meg s ufattelig alene!!! Hvordan var det mulig? Jeg som alltid hang med noen, og da mener jeg ALLTID. 

Jeg fikk tilbud om delta p et heldags kurs i regi av Rikshospitalet.

 

 

Men da jeg fikk se brosjyren for kurset fikk jeg lyst til ta et par alvorsord med den som stod bak designet av den. "Hallo, hva skjedde med begravelsesinvitasjonen a?" "Jeg er fremdeles helt frisk, men ja, jeg har en strre risiko for bryst- og eggstokkreft enn andre" .

Agenda for kurset var:

  • Rekonstruksjon av bryst
  • Erfaringer fra en som har pvist genfeil
  • Mestring: leve med pvist genfeil
  • Oppdatering av BRACA 1 og 2 genfeil
  • Og sist, men ikke minst, seksualitet og samliv

 

Jeg m spole litt tilbake: det var lrdag og to dager fr jeg skulle delta p dette som mtte vre "tidenes morsomste" kurs. Jeg var invitert p middag til en god venninne. Det var bare s deilig koble helt ut, tenke p helt andre ting. Etter middagen bestemte oss for dra ut danse og mte en annen venninne av oss. Vi er en danseglad gjeng og danset i mange timer, til vi tilslutt mtte se realiteten i ynene: dette stedet stenger jenter!!! Jeg bruker snn ca halve lnnen min p taxi, noe jeg kan tillate meg siden jeg ikke har bil. "Men kan vi ikke spare litt penger og ta nattbussen hjem i dag" sa venninna mi. "Smart du, men kjper meg bare en Cola mens vi venter disse 12, altfor lange minuttene til bussen kommer" svarte jeg. Endelig kom nattbussen og vi presset oss inn i et altfor fult kjrety og ble mer eller mindre kasta ut av bussen da vi ndde stoppet vrt. Jeg hastet hjem for bestige 4 etasjer med trapp, men med et smil om munnen: det hadde vrt en skikkelig bra kveld tenkte jeg! Jeg puttet hnda i veska for finne frem nklene. Men hva? Hvor er mobilen min? Shit, mobilen med kortet mitt var borte?Det mtte ha blitt stjlet p den trange bussen tenkte jeg og kjappet meg inn for finne frem macen. Jeg starter umiddelbart en Chat med Ali i DNB. "Hei Ali, jeg m sperre kortet mitt, det har blitt stjlet" "Hvor er du n?" spurte Ali. "Jeg er hjemme" skrev jeg. Og Ali svarte med "jeg ser nemlig at det blir tatt ut 9000 kr akkurat i dette sekund i en minibank p Jernbanetorget" "Hva???" svarte jeg. Kanskje de hadde sett koden min p 7/11 fr de stjal kortet mitt tenkte jeg...Mama, er det mulig?

9000 kr blakkere og uten telefon trappet jeg opp p Rikshospitalet en grytidlig mandags morgen i slutten av september. Jeg kom inn i et lokale med to blide, litt eldre damer. De skulle holde kurset sa de. Rundt bordet satt det 8 andre jenter/damer p ca min egen alder. Vi hilste hyggelig p hverandre, men vi kunne lett se at ingen av oss nsket vre der. Det var i dette rommet med disse menneskene jeg skulle tilbringe de neste 8 timene mine av livet mitt.

Kursholderene Tone 1 og Tone 2 var flinke til formidle et vanskelig tema p en noks forstelig mte...men det var noen lange timer, og til slutt kom en kirurg inn. Hun som skulle gjre det frste inngrepet med fjerne "innmaten" i brystene fr den plastiske kirurgen fylte de opp igjen. Er det lov si at dama var helt tragisk? Hun viste oss forferdelig bilder av brystoperasjoner. De fleste s ut som de hadde gtt skikkelig drlig og at kirurgen var full da han eller hun hadde gjort inngrepet. Hun avsluttet det hele med vise et bilde av Pamela Anderson og fortelle oss at vi ikke akkurat kom til se snn ut. Men jeg hadde da sett bryster som nesten var finere etter en slik operasjon...hvorfor viste hun oss ikke disse bildene og hvorfor beroliget hun oss ikke da? Vi hadde det jo kjipt nok fra fr. Skulle jeg n skamme meg over ville se ut som meg selv, se helt vanlig ut, ikke som Pamela (som jeg p ingen som helst mte hatt hatt et nske om kopiere looken til)? Skulle jeg liksom bare vre glad jeg levde?

Det er lett tenke, noe jeg selv ogs har gjort, at det viktigste er at man har helsa i behold og ikke puppa intakt nr man hrer om andre i en slik situasjon. Men nr man str oppi det selv, tenker man ganske s annerledes. Hvorfor skal jeg ta bort noe som er helt friskt og erstatte med plast nr det ikke er sikkert at jeg fr kreft engang? Hvorfor skal jeg risikere komplikasjoner under flere omfattende operasjoner? Og hvorfor skal jeg g og vente og vente i lange helseker og fle at hele livet mitt er p vent? Men det er dette de vil vi skal gjre. Alle har vi 5 til 10 genfeil, men den eneste forskjellen er at jeg helt tilfeldig fikk vite om en av mine. 

P vei ut av det tette kurslokalet vekslet vi knapt et ord med hverandre. Vi kjente hverandre overhode ikke, selvom vi nettopp hadde delt veldig sterk historier med hverandre og vi alle var rammet av det samme. Ute p parkeringsplassen ble de fleste mtt av mennene sine. Jeg tuslet opp den bratte bakken til t-banestasjonen, uten mobil og mulighet til ringe noen, uten en som mtte meg p parkeringsplassen og jeg flte meg mest alene i hele, hele verden...

 

 

Disse flotte damene har ogs BRACA-genfeil, les historien deres her:

http://www.tv2.no/a/5255305/

https://www.aftenposten.no/verden/i/80Qx/Angelina-Jolie-igjen-operert-for-a-forhindre-kreft

Brevet

 

Ok, n kommer vi til brevet! Jeg tenkte fortelle det p akkurat samme mte som jeg pleier. Det hele begynte p vren i fjor. Jeg hadde begynt f til treninga skikkelig etter 15 rs opphold. Og n etter et rs tid hadde jeg ftt skikkelig dreisen p det og digga det. Jeg digga det s mye at vennene mine begynte kalle meg treningsnarkoman. Shit, hvem skulle tru??? Men en dag flte jeg meg s innmari stl. Stl var jeg jo stort sett hele tiden etter 15 rs restitusjon tenkte jeg. Men denne gangen var jeg stl snn langt inni brystet og nr jeg prvde masere det bort kjente jeg liksom klumper inni der. Jeg begynte kaldsvette og ringte legen med engang. 

Jeg hadde ftt ny fastlege, Tommy het han og dette var frste gang jeg var hos han. Tommy sa: "ta av deg genseren, s kan jeg underske" "hem, jeg kan ikke kjenne noen uvanlige klumper inni her. Hva trodde du lissom, at det var bomull inni der?" Hva skulle vel jeg tro, jeg hadde vel aldri sjekket selv fr og det var tydeligvis mye rart inni der. Det burde jo kanskje gtt opp et lys for meg i og med at jeg har ammet to barn:-p "Men du", sa legen "Bare snn for berolige deg, du fr en snn henvisning til mammografi" Puh, s var det ferdig tenkte jeg, men jeg var fremdeles litt sjokka over at det ikke bare var bomull inni der.

Mammografiunderskelsen gikk fint og jeg var bare s letta. Tommy ringte meg for sprre hvordan det hadde gtt og om jeg ikke hadde lyst til ta en snn gentest "Bare fordi du virker s bekymret og flere i familien din har hatt brystkreft ogs kan du slippe tenke p dette mer" Ja, hvorfor ikke tenkte jeg, skader ikke ta en liten blodprve.

Dagen var kommet for underskelsen og jeg ble mtt av en hyggelig dame som kanskje kunne virke noe utsvevende av vesen. Hun var genforsker sa hun. Hun tegnet og fortalte meg masse om DNA som jeg ikke viste. Dette her var jo sykt interessant tenkte jeg. ?Men slik jeg ser det, s har du ingenting bekymre deg over, det er ikke noe som skulle indikere i den retning av at du har en genfeil?. Hun hadde akkurat fortalt meg at det smarteste gjre ved en genfeil var fjerne bryster og eggstokker og erstatte med silikon og bla bla. Ble helt kvalm av tanken. Men hun hadde jo beroliget meg, s jeg hadde vel ingenting frykte...

Ogs kom brevet...det stod jeg hadde ftt en ny time om en mned til den samme dama. Ingenting mer! Shit, jeg kan ikke g hele sommeren uten vite hva dette betyr, tenkte jeg. Jeg hadde nettopp levert kidsa p sommerskolen og bestemte meg for ringe genforskeren. Og der stod jeg midt i Majorstuakrysset, helt alene og hylgrein...

Dette er begynnelsen p min historie

 

Det skulle bli 2018 fr denne dama fikk ynene opp for blogging. Jeg var til og med litt usikker p om det var noe man fremdeles gjorde:-p S hvorfor begynne med det n? Jo, n skal jeg fortelle min historie. Jeg skal fortelle om jobb, kjrlighet og sterke bnd, kvinner og den kampen vi kjemper hver eneste dag, reiser, mat og trening og ikke minst om helse og litt om velvre. En reise i oppturer og nedturer i hverdagen og de lrdommene man br ta med seg videre. 2017 var et r med mye av alt dette.

Jeg har to fantastiske barn som jeg "deler" (hvis det er lov si det) 50% med barnefaren, jeg har jobben jeg digger, leiligheten jeg elsker og vennene jeg beundrer. Jeg hadde kjresten og tilsynelatende alt jeg kunne nske meg. Selvflgelig kunne jeg tenkt meg enda mere fritid med barna, mere penger, strre leilighet og litt rausere kjreste til tider osv osv. Ting som vi alle nsker oss fra tid til annen. Men en dag s betydde alle disse tingene veldig, veldig lite. Det var like fr sommerferien, kofferten var pakket og vi tenkte bare p sand mellom trne, sol i ansiktet og deilig nystekt, spr italiensk pizza...ogs kom brevet...