Kurset

 

...Ja, den sommeren ble alt annet enn det jeg hadde sett for meg. Selvom sanda fremdeles var varm mellom trne, sola fremdeles skinte i ansiktet mitt og pizzaen smakte like himmelsk som den alltid gjorde...men tankene mine var et helt annet sted den sommerferien...

Hsten var kommet og hverdagslivet hadde begynt for fult. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan jeg skulle klare vre den samme blide dama som alltid hadde ti tusen ting holde i. Hvordan skulle jeg klare finne driven og lysten til alt dette n? Og egentlig hadde jeg vel ikke tid til no operasjoner eller sykemelding eller noe snt n, tenkte jeg...Ventetiden p mer informasjon, underskelser osv osv fltes som en evighet. Jeg flte meg plutselig s utrolig usikker og redd for framtiden min...en flelse jeg aldri hadde kjent p tidligere. Og ironisk nok flte jeg meg s ufattelig alene!!! Hvordan var det mulig? Jeg som alltid hang med noen, og da mener jeg ALLTID. 

Jeg fikk tilbud om delta p et heldags kurs i regi av Rikshospitalet.

 

 

Men da jeg fikk se brosjyren for kurset fikk jeg lyst til ta et par alvorsord med den som stod bak designet av den. "Hallo, hva skjedde med begravelsesinvitasjonen a?" "Jeg er fremdeles helt frisk, men ja, jeg har en strre risiko for bryst- og eggstokkreft enn andre" .

Agenda for kurset var:

  • Rekonstruksjon av bryst
  • Erfaringer fra en som har pvist genfeil
  • Mestring: leve med pvist genfeil
  • Oppdatering av BRACA 1 og 2 genfeil
  • Og sist, men ikke minst, seksualitet og samliv

 

Jeg m spole litt tilbake: det var lrdag og to dager fr jeg skulle delta p dette som mtte vre "tidenes morsomste" kurs. Jeg var invitert p middag til en god venninne. Det var bare s deilig koble helt ut, tenke p helt andre ting. Etter middagen bestemte oss for dra ut danse og mte en annen venninne av oss. Vi er en danseglad gjeng og danset i mange timer, til vi tilslutt mtte se realiteten i ynene: dette stedet stenger jenter!!! Jeg bruker snn ca halve lnnen min p taxi, noe jeg kan tillate meg siden jeg ikke har bil. "Men kan vi ikke spare litt penger og ta nattbussen hjem i dag" sa venninna mi. "Smart du, men kjper meg bare en Cola mens vi venter disse 12, altfor lange minuttene til bussen kommer" svarte jeg. Endelig kom nattbussen og vi presset oss inn i et altfor fult kjrety og ble mer eller mindre kasta ut av bussen da vi ndde stoppet vrt. Jeg hastet hjem for bestige 4 etasjer med trapp, men med et smil om munnen: det hadde vrt en skikkelig bra kveld tenkte jeg! Jeg puttet hnda i veska for finne frem nklene. Men hva? Hvor er mobilen min? Shit, mobilen med kortet mitt var borte?Det mtte ha blitt stjlet p den trange bussen tenkte jeg og kjappet meg inn for finne frem macen. Jeg starter umiddelbart en Chat med Ali i DNB. "Hei Ali, jeg m sperre kortet mitt, det har blitt stjlet" "Hvor er du n?" spurte Ali. "Jeg er hjemme" skrev jeg. Og Ali svarte med "jeg ser nemlig at det blir tatt ut 9000 kr akkurat i dette sekund i en minibank p Jernbanetorget" "Hva???" svarte jeg. Kanskje de hadde sett koden min p 7/11 fr de stjal kortet mitt tenkte jeg...Mama, er det mulig?

9000 kr blakkere og uten telefon trappet jeg opp p Rikshospitalet en grytidlig mandags morgen i slutten av september. Jeg kom inn i et lokale med to blide, litt eldre damer. De skulle holde kurset sa de. Rundt bordet satt det 8 andre jenter/damer p ca min egen alder. Vi hilste hyggelig p hverandre, men vi kunne lett se at ingen av oss nsket vre der. Det var i dette rommet med disse menneskene jeg skulle tilbringe de neste 8 timene mine av livet mitt.

Kursholderene Tone 1 og Tone 2 var flinke til formidle et vanskelig tema p en noks forstelig mte...men det var noen lange timer, og til slutt kom en kirurg inn. Hun som skulle gjre det frste inngrepet med fjerne "innmaten" i brystene fr den plastiske kirurgen fylte de opp igjen. Er det lov si at dama var helt tragisk? Hun viste oss forferdelig bilder av brystoperasjoner. De fleste s ut som de hadde gtt skikkelig drlig og at kirurgen var full da han eller hun hadde gjort inngrepet. Hun avsluttet det hele med vise et bilde av Pamela Anderson og fortelle oss at vi ikke akkurat kom til se snn ut. Men jeg hadde da sett bryster som nesten var finere etter en slik operasjon...hvorfor viste hun oss ikke disse bildene og hvorfor beroliget hun oss ikke da? Vi hadde det jo kjipt nok fra fr. Skulle jeg n skamme meg over ville se ut som meg selv, se helt vanlig ut, ikke som Pamela (som jeg p ingen som helst mte hatt hatt et nske om kopiere looken til)? Skulle jeg liksom bare vre glad jeg levde?

Det er lett tenke, noe jeg selv ogs har gjort, at det viktigste er at man har helsa i behold og ikke puppa intakt nr man hrer om andre i en slik situasjon. Men nr man str oppi det selv, tenker man ganske s annerledes. Hvorfor skal jeg ta bort noe som er helt friskt og erstatte med plast nr det ikke er sikkert at jeg fr kreft engang? Hvorfor skal jeg risikere komplikasjoner under flere omfattende operasjoner? Og hvorfor skal jeg g og vente og vente i lange helseker og fle at hele livet mitt er p vent? Men det er dette de vil vi skal gjre. Alle har vi 5 til 10 genfeil, men den eneste forskjellen er at jeg helt tilfeldig fikk vite om en av mine. 

P vei ut av det tette kurslokalet vekslet vi knapt et ord med hverandre. Vi kjente hverandre overhode ikke, selvom vi nettopp hadde delt veldig sterk historier med hverandre og vi alle var rammet av det samme. Ute p parkeringsplassen ble de fleste mtt av mennene sine. Jeg tuslet opp den bratte bakken til t-banestasjonen, uten mobil og mulighet til ringe noen, uten en som mtte meg p parkeringsplassen og jeg flte meg mest alene i hele, hele verden...

 

 

Disse flotte damene har ogs BRACA-genfeil, les historien deres her:

http://www.tv2.no/a/5255305/

https://www.aftenposten.no/verden/i/80Qx/Angelina-Jolie-igjen-operert-for-a-forhindre-kreft

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar