Kurset

 

...Ja, den sommeren ble alt annet enn det jeg hadde sett for meg. Selvom sanda fremdeles var varm mellom tærne, sola fremdeles skinte i ansiktet mitt og pizzaen smakte like himmelsk som den alltid gjorde...men tankene mine var et helt annet sted den sommerferien...

Høsten var kommet og hverdagslivet hadde begynt for fult. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan jeg skulle klare å være den samme blide dama som alltid hadde ti tusen ting å holde i. Hvordan skulle jeg klare å finne driven og lysten til alt dette nå? Og egentlig hadde jeg vel ikke tid til no operasjoner eller sykemelding eller noe sånt nå, tenkte jeg...Ventetiden på mer informasjon, undersøkelser osv osv føltes som en evighet. Jeg følte meg plutselig så utrolig usikker og redd for framtiden min...en følelse jeg aldri hadde kjent på tidligere. Og ironisk nok følte jeg meg så ufattelig alene!!! Hvordan var det mulig? Jeg som alltid hang med noen, og da mener jeg ALLTID. 

Jeg fikk tilbud om å delta på et heldags kurs i regi av Rikshospitalet.

 

 

Men da jeg fikk se brosjyren for kurset fikk jeg lyst til å ta et par alvorsord med den som stod bak designet av den. "Hallo, hva skjedde med begravelsesinvitasjonen a?" "Jeg er fremdeles helt frisk, men ja, jeg har en større risiko for bryst- og eggstokkreft enn andre" .

Agenda for kurset var:

  • Rekonstruksjon av bryst
  • Erfaringer fra en som har påvist genfeil
  • Mestring: å leve med påvist genfeil
  • Oppdatering av BRACA 1 og 2 genfeil
  • Og sist, men ikke minst, seksualitet og samliv

 

Jeg må spole litt tilbake: det var lørdag og to dager før jeg skulle delta på dette som måtte være "tidenes morsomste" kurs. Jeg var invitert på middag til en god venninne. Det var bare så deilig å koble helt ut, tenke på helt andre ting. Etter middagen bestemte oss for å dra ut å danse og møte en annen venninne av oss. Vi er en danseglad gjeng og danset i mange timer, til vi tilslutt måtte se realiteten i øynene: dette stedet stenger jenter!!! Jeg bruker sånn ca halve lønnen min på taxi, noe jeg kan tillate meg siden jeg ikke har bil. "Men kan vi ikke spare litt penger og ta nattbussen hjem i dag" sa venninna mi. "Smart du, men kjøper meg bare en Cola mens vi venter disse 12, altfor lange minuttene til bussen kommer" svarte jeg. Endelig kom nattbussen og vi presset oss inn i et altfor fult kjøretøy og ble mer eller mindre kasta ut av bussen da vi nådde stoppet vårt. Jeg hastet hjem for å bestige 4 etasjer med trapp, men med et smil om munnen: det hadde vært en skikkelig bra kveld tenkte jeg! Jeg puttet hånda i veska for å finne frem nøklene. Men hva? Hvor er mobilen min? Shit, mobilen med kortet mitt var borte?Det måtte ha blitt stjålet på den trange bussen tenkte jeg og kjappet meg inn for finne frem macen. Jeg starter umiddelbart en Chat med Ali i DNB. "Hei Ali, jeg må sperre kortet mitt, det har blitt stjålet" "Hvor er du nå?" spurte Ali. "Jeg er hjemme" skrev jeg. Og Ali svarte med "jeg ser nemlig at det blir tatt ut 9000 kr akkurat i dette sekund i en minibank på Jernbanetorget" "Hva???" svarte jeg. Kanskje de hadde sett koden min på 7/11 før de stjal kortet mitt tenkte jeg...Mama, er det mulig?

9000 kr blakkere og uten telefon trappet jeg opp på Rikshospitalet en grytidlig mandags morgen i slutten av september. Jeg kom inn i et lokale med to blide, litt eldre damer. De skulle holde kurset sa de. Rundt bordet satt det 8 andre jenter/damer på ca min egen alder. Vi hilste hyggelig på hverandre, men vi kunne lett se at ingen av oss ønsket å være der. Det var i dette rommet med disse menneskene jeg skulle tilbringe de neste 8 timene mine av livet mitt.

Kursholderene Tone 1 og Tone 2 var flinke til formidle et vanskelig tema på en nokså forståelig måte...men det var noen lange timer, og til slutt kom en kirurg inn. Hun som skulle gjøre det første inngrepet med å fjerne "innmaten" i brystene før den plastiske kirurgen fylte de opp igjen. Er det lov å si at dama var helt tragisk? Hun viste oss forferdelig bilder av brystoperasjoner. De fleste så ut som de hadde gått skikkelig dårlig og at kirurgen var full da han eller hun hadde gjort inngrepet. Hun avsluttet det hele med å vise et bilde av Pamela Anderson og fortelle oss at vi ikke akkurat kom til å se sånn ut. Men jeg hadde da sett bryster som nesten var finere etter en slik operasjon...hvorfor viste hun oss ikke disse bildene og hvorfor beroliget hun oss ikke da? Vi hadde det jo kjipt nok fra før. Skulle jeg nå skamme meg over å ville se ut som meg selv, se helt vanlig ut, ikke som Pamela (som jeg på ingen som helst måte hatt hatt et ønske om å kopiere looken til)? Skulle jeg liksom bare være glad jeg levde?

Det er lett å tenke, noe jeg selv også har gjort, at det viktigste er at man har helsa i behold og ikke puppa intakt når man hører om andre i en slik situasjon. Men når man står oppi det selv, tenker man ganske så annerledes. Hvorfor skal jeg ta bort noe som er helt friskt og erstatte med plast når det ikke er sikkert at jeg får kreft engang? Hvorfor skal jeg risikere komplikasjoner under flere omfattende operasjoner? Og hvorfor skal jeg gå og vente og vente i lange helsekøer og føle at hele livet mitt er på vent? Men det er dette de vil vi skal gjøre. Alle har vi 5 til 10 genfeil, men den eneste forskjellen er at jeg helt tilfeldig fikk vite om en av mine. 

På vei ut av det tette kurslokalet vekslet vi knapt et ord med hverandre. Vi kjente hverandre overhode ikke, selvom vi nettopp hadde delt veldig sterk historier med hverandre og vi alle var rammet av det samme. Ute på parkeringsplassen ble de fleste møtt av mennene sine. Jeg tuslet opp den bratte bakken til t-banestasjonen, uten mobil og mulighet til å ringe noen, uten en som møtte meg på parkeringsplassen og jeg følte meg mest alene i hele, hele verden...

 

 

Disse flotte damene har også BRACA-genfeil, les historien deres her:

http://www.tv2.no/a/5255305/

https://www.aftenposten.no/verden/i/80Qx/Angelina-Jolie-igjen-operert-for-a-forhindre-kreft

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar